Dokumentasjon etter § 7 første ledd skal sendes innen 30 dager etter inngåelse av avtale om eiermessig endring eller overføring av konsesjon. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelse av salgsavtalen. Ved annen form for overdragelse regnes fristen fra ervervstidspunktet. I særlige tilfeller kan det gis utsettelse med innsendelse av dokumentasjon.

Når ytterligere dokumentasjon er nødvendig, kan det settes frist for innsendelse av slik informasjon.

§ 9. Tvangsmulkt

Ved overtredelse av bestemmelser i denne forskrift, kan det fastsettes tvangsmulkt etter reglene i forskrift av 12. juli 1989 nr. 551 om tvangsmidler etter kapittel IV i lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.

§ 10. Dispensasjon

Det kan i særlig tilfelle gjøres unntak fra bestemmelsene i forskriften.

§ 11. Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft straks.

1. Om bakgrunnen for forskriften

Oppdrettsloven av 1985 inneholdt en bestemmelse om at ingen kunne inneha majoritetsinteresser i mer enn ett anlegg «uten at det foreligger særlige hensyn». Denne bestemmelsen skulle bl.a. hindre en for sterk konsentrasjon av dominerende eierinteresser på få hender.

Omkring 1990 fikk mange oppdrettere økonomiske problemer som førte til at flere gikk konkurs. Fiskeoppdretternes Salgslag A/L (FOS) gikk konkurs i 1991. For bl.a. å bedre den vanskelige kapitalsituasjonen som på det tidspunktet var i næringen ble oppdrettsloven endret. Hovedregelen, det daværende forbudet i lovens § 6 tredje ledd mot å inneha majoritetsinteresser i mer enn ett anlegg for laks og ørret, ble opphevet. Bestemmelsen ble i stedet speilvendt, ved at Fiskeridepartementet ble gitt fullmakt til, ved enkeltvedtak eller ved forskrift, å begrense antallet anlegg med oppdrettstillatelse som kunne innehas av én enkelt eier.

Dagens regulering skjer ved at endringer i eierstrukturen skal meldes til Fiskeridirektoratet, jf. forskrift om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg (drifts- og sykdomsforskriften) § 27. Overføring av konsesjoner krever godkjenning av Fiskeridirektoratet, jf. oppdrettsloven § 4 andre og tredje ledd, jf. § 3 første ledd. I tillegg kan Fiskeridepartementet gripe inn ved enkeltvedtak etter § 4 fjerde ledd.

Siden 1991 har utviklingen i næringen gått i retning av konsentrasjon av eierforholdet i mot færre og større selskaper. Per i dag er det ett selskap som innehar om lag 80 konsesjoner, samt i tillegg har betydelige interesser i nærmere 20. Ett selskap kontrollerer om lag 50 konsesjoner, mens det er tre selskaper som innehar mellom 20 og 30 konsesjoner. Det er mye som taler for at denne sentraliseringsutviklingen vil fortsette i tiden fremover, ved oppkjøp og fusjoner.

I perioden som har gått siden lovendringen i 1991 har næringen hatt en positiv utvikling, og er i dag en stor eksportnæring. I 1999 ble det eksportert laks og ørret for om lag 12 milliarder kroner. Potensialet for havbruksnæringen er stor, og næringen antas å bli viktigere og viktigere i nasjonaløkonomisk sammenheng. Dette vil medføre at havbruksnæringens betydning for sysselsetning og bosetning langs kysten vil øke.

Det påligger både offentlige myndigheter og næringen selv et ansvar for å ivareta og videreutvikle det potensialet som ligger i havbruksnæringen. De største aktørene vil i denne sammenheng kunne spille en særlig sentral rolle ved den kompetansen de innehar og de ressursene de besitter.

Videre benytter næringen vederlagsfritt en felles naturressurs til sin virksomhet i kystsonen. Fiskeridepartementet mener at selskaper som driver oppdrettsvirksomhet har et ansvar for å sikre at regionen ser seg tjent med å legge til rette for næringen. Dette medfører at ringvirkningene av næringens arealbruk i stor grad bør bli kanalisert til de områder hvor virksomheten drives. Dette tilsier at fiskerimyndighetene har kontroll med eierstrukturen i næringen for å sikre at havbruksnæringen i størst mulig grad bidrar til verdiskaping i Norge.

Havbruksnæringen har nå fått en struktur og betydning som etter Fiskeridepartementet syn tilsier at det føres en nærmere kontroll med endringer som medfører store eierkonstellasjoner. Denne forskriften skal bidra til et mer hensiktsmessig regelverk med klare retningslinjer for behandling av eierstrukturendringer.

Konsesjonsordningen medfører at noen blir gitt en eksklusiv rettighet til lokaliteter langs kysten, samtidig som den begrenser muligheten for nye aktører. Fiskeridepartementet mener derfor at det bør settes en grense for hvor stor andel av slike rettigheter én enkelt aktør kan kontrollere. Denne grensen settes til 20% av det samlede konsesjonsvolumet, noe som i dag tilsvarer nesten 160 normalkonsesjoner. Grensen vil, etter Fiskeridepartementets syn, ikke være til hinder for naturlige strukturendringer i næringen. Av samme grunn settes det en grense for hvor stor andel én enkelt aktør kan kontrollere innenfor en av fiskerimyndighetens inndelte regioner. Ingen skal kunne kontrollere mer enn 50% av samlet konsesjonsvolum innenfor én enkelt region. Region Rogaland og region Skagerrakskysten regnes i denne sammenheng som én region.

2. Nærmere om de enkelte bestemmelsene

§ 1 Formål

Til § 2 Virkeområde

Til § 3 Overføring av konsesjoner

Bestemmelsen er tatt med i forskriften da overføring av konsesjoner er én måte å endre eierstrukturen i næringen på, og at antallsbegrensningen i § 5 også omhandler erverv av konsesjoner.

Fiskerimyndighetene har ingen oversikt over eierforhold flere ledd bakover. Dette kan medføre at myndighetene godkjenner et erverv selv om endringen kan føre til at én eier gjennom flere ledd får kontroll over flere tillatelser enn forskriftens § 5 tillater. En godkjenning av overføring etter § 3 er imidlertid ikke en dispensasjon fra reglene om antallsbegrensningen. Det er eierens egen plikt å se til at forskriftens bestemmelser blir overholdt, og at nødvendig tillatelse innhentes.

Til § 4 Meldeplikt ved endring av eierstruktur

Fiskeriforvaltningen får gjennom meldepliktordningen oversikt over det til en hver tid gjeldene eierskap i de selskaper som har konsesjonsrettigheter. Denne oversikten er bl.a. nødvendig av hensyn til kontroll med ulike driftsforhold, herunder krav om kompetanse.

Til § 5 Antallsregulering

På bakgrunn av tilgjengelig tallmateriale når utkast til forskrift ble sendt på høring 30. november 2000 utgjorde 10% om lag 935.000 m³ (tilsvarende 78 normalkonsesjoner på 12.000 m³ ), 15% om lag 1.402.500 m³ (tilsvarende 117 normalkonsesjoner) og 20% om lag 1.870.000 (tilsvarende 156 normalkonsesjoner).

Det følger av bestemmelsens første og annet ledd at det kan disponeres fritt inntil 15% når tillatelse etter første ledd er gitt. Likeledes har man en fri disposisjonsrett inntil 20% om tillatelse er gitt etter annet ledd. Annet kan imidlertid bestemmes i medhold av departementets enkeltvedtakskompetanse i oppdrettslovens § 6 tredje ledd, jf. fremstilling nedenfor.

Av første ledd fremgår det at direkte og indirekte eierskap er likestilt i fastsettelse av hvor stort konsesjonsvolum man ansees å ha kontroll over. Det er således uten betydning om man har kontroll med konsesjonsrettigheter gjennom en flerleddet selskapsstruktur.

Når det i bestemmelsen fremgår at tillatelse fra Fiskeridepartementet må innhentes dersom erververen «...på en måte oppnås tilsvarende kontroll,...» er dette for å presisere at det er realiteten som avgjør, slik at formålet med bestemmelsen ikke omgås, for eksempel ved å inndele eierandelene i stemmeberettigede og ikke stemmeberettigede andeler, aksjonæravtaler og lignende.

Bestemmelsen er gitt i medhold av oppdrettslovens § 6 tredje ledd. Oppdrettsloven § 6 tredje ledd gir i tillegg departementet en enkeltvedtakskompetanse. Departementets enkeltvedtakskompetanse er å anse som et supplement til kravet om tillatelse til vekst over 10% og 15% etter § 5 i denne forskriften. Fiskeridepartementet kan således ved enkeltvedtak etter oppdrettsloven § 6 tredje ledd bestemme at tillatelse må innhentes selv om det ikke kreves tillatelse etter forskriftens § 5. Eksempelvis vil man ved enkeltvedtak kunne kreve at selskaper som allerede har kontroll med mer en 10% av konsesjonsvolumet må innhente tillatelse ved erverv som medfører kontroll over ytterligere konsesjonsvolum inntil 15%.

Forskriften skal gi myndighetene en styringsmulighet i forbindelse med eierskifte av konsesjoner og endringer i eierforholdene i selskaper som innehar tillatelse til matfiskoppdrett av laks og ørret, når næringsvirksomheten er over en viss størrelse.

Regelverket skal ikke være til hinder for en naturlig omstilling og utvikling i næringen. Blant annet vil utviklingen i den globale matvareomsetningen og ønske om å begrense konsentrasjonen av eksklusive rettigheter i den norske kystsonen måtte sees i sammenheng. Det kan være hensiktsmessig at enkelte aktører er av en slik størrelse at de kan levere produkter i en slik mengde som for eksempel større matvarekjeder krever. Det vil være uheldig om næringsutøverne ikke har anledning til slik tilpasning, men dette må ikke gå på bekostning av næringens rolle som hjørnestein i de mange kystsamfunn.

Fiskeridepartementets mål er å bidra til at eierstrukturen i norsk oppdrettsnæring fortsatt skal være variert. En variert næringsstruktur anses å være positivt for den videre utviklingen av norsk havbruksnæring.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, vil de til enhver tid gjeldende politiske målsettinger være sentrale. Dersom ervervet vurderes som et positivt bidrag til å utvikle næringens produksjons- og eksportmuligheter vil dette tillegges vekt. Det vil også være av betydning om antallet store og mindre aktører i næringen anses som forholdsmessig for å skape en solid og dynamisk næring. Det må påregnes at et minstemål for å få innvilget tillatelse vil være at ervervet ikke medfører uheldige konsekvenser for næringen. Videre vil det tillegges vekt om ervervet har positive virkninger for næringens lønnsomhet og utvikling. Det avgjørende vil derfor være en bred vurdering av ervervets betydning for næringen og/eller regionen som helhet. Betydningen for søkerselskapet vil også være et moment i vurderingen.

Virkningen for lokalsamfunn vil bli vurdert nøye ved vurderingen av om tillatelse skal gis. I enkelte steder er oppdrettsvirksomheten hjørnestensbedriften, og for sterk sentralisering av havbruksnæringen kan ha en negativ effekt i disse distriktene.

Til § 6 Regional eierbegrensning

Forbudet vil ikke ha virkning for allerede etablerte eierforhold som medfører kontroll over 50% innen en region.

Kysten er inndelt i følgende ni regioner; Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Skagerrakskysten.

Nedenfor følger en oversikt pr. 30. november 2000 over fiskerimyndighetenes inndelte regioner og fordelingen av tillatelser til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø.
 

Region Finnmark	71 tillatelser
Region Troms	72 tillatelser
Region Nordland	129 tillatelser
Region Trøndelag	133 tillatelser
Region Møre og Romsdal	95 tillatelser
Region Sogn og Fjordane	72 tillatelser
Region Hordaland	139 tillatelser
Region Rogaland	48 tillatelser
Region Skagerrakskysten	18 tillatelser

Til § 7 Dokumentasjon

I § 7 andre ledd er det oppstilt krav til hvilke opplysninger som skal gis for de tilfeller som faller inn under forskriftens § 5. Det er i disse tilfellene nødvendig med mer utdypende informasjon om virksomheten med mer, da det kan være tale om erverv med vidtrekkende virkninger.

I siste ledd presiseres det at fiskerimyndighetene kan be om ytterligere informasjon der dette anses nødvendig.

Ved overføring av konsesjoner, jf. § 3 er departementet av den oppfatning at dagens praksis fungerer bra ved at det benyttes et standardisert skjema hvor også opplysninger om at avhenders kreditor er informert om overføringen fremgår.

Til § 8 Frist for innsendelse

Fiskerimyndighetene vil forholde seg til de opplysninger som til enhver tid er registrert og godkjent. Det har vært tilfeller hvor det ikke har vært samsvar mellom de opplysningene fiskerimyndighetene har sittet inne med og det selskapene selv har basert seg på. For å redusere unødvendig usikkerhet mht. eierforhold fastsettes det en frist for innsendelse av dokumentasjon ved endringer som nevnt i § 3 og § 4.

Til § 9 Tvangsmulkt

Til § 10 Dispensasjon

3. Økonomiske og administrative kostnader

Sist oppdatert 26. apr 2001 av Lovdata